Barneloven - Hvor skal barnet bo?

Når far og mor flytter fra hverandre blir spørsmålet hvor barnet skal bo. Dette er spørsmålet om fast bosted og må holdes atskilt fra spørsmålet om foreldreansvar og samvær. 

Spørsmålet om fast bosted er spørsmålet om hvor barnet skal bo fast, herunder hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for barnet. 

Spørsmålet reguleres i barneloven. I utgangspunktet er det avtalefrihet mellom foreldrene. Foreldrene kan avtale såkalt delt bosted, at barna skal bo like mye til hver av foreldrene. 

Dersom foreldrene ikke klarer å komme til en enighet, enten på egenhånd, eller ved hjelp av andre, må spørsmålet avgjøres av en domstol. Domstolen kan ikke bestemme at barna skal ha delt bosted. Domstolen må her velge mellom en av foreldrene. På den annen side kan en domstol gi den av foreldrene som ikke blir tilkjent fast bosted for barnet, et utvidet samvær opp i mot 50 %. 

Når retten skal ta stilling til spørsmålet er det en rekke momenter som skal vurderes. Vurderingene er individuelle og momentene skal veies opp imot hverandre, der enkelt momenter vektlegges høyere enn andre, valget skal bygge på en helhetsvurdering der barnets beste settes i fokus. 

Følgende momenter står sentrale i vurderingen: (listen er ikke uttømmende) 

• Barnets tilknytning til foreldrene
• Foreldrenes personlige egenskaper (omsorgevne)
• Risikoen for miljøskifte (status quo)
• Foreldrenes evne til å sikre mest mulig samvær
• Stabile forhold i hjemme
• Barnets egen ønsker 

I utgangspunktet skal foreldrene stilles likt ved vurderingen, men dette skjer ikke i praksis. 

Det gjelder ingen mors presumpsjon i norsk rett, men for små barn vil dette likevel gjøre seg gjeldende, når man skal vurdere barnas tilknytning til foreldrene. 

Vurderingen tar utgangspunkt i den aktuelle situasjonen. I de aller fleste tilfellene har foreldrene på dette tidspunktet flyttet fra hverandre. Den som da har barnet boende hos seg, vil da bare unntaksvis kunne bli fratatt omsorgen (fast bosted). Statusqeu- prinsippet (miljøfaktoren) står svært sterkt. 

I forhold til omsorgsevne blir det da ikke et spørsmål om hvem av foreldrene som har best omsorgevne, men om den som har barnet boende hos seg, har en tilstrekkelig omsorgsevne. Min påstand er at dette i enkelte tilfeller kan gå på bekostning av hva som er det beste for barnet. 

Et prisnipp som kan stå enda sterkere, men som har langt mindre praktisk betydning, er barnets rett til mest mulig samvær med begge foreldre. Vi har i den senere tid eksempler fra rettspraksis på at man har flyttet barnets faste bosted, på bekostning av både miljøfaktoren, omsorgsevnen om barnets eget ønske, i tilfeller hvor samvær med den andre av foreldrene har vært forhindret av den som fast boende hos seg. 

Når det gjelder barns egen ønsker, er utgangspunktet at barna skal kunne høres fra de er 7 år. Jo eldre barnet blir jo mer skal disse ønskene vektlegges Det er imidlertid viktig ikke å la dette bli en avgjørelse som barna må ta for foreldrene i en ellers vanskelig situasjon.

Med vennlig hilsen
ADVOKATFIRMAET KROGSTAD ANS

Erik Widerøe
Advokat

Advokatfirmaet Krogstad ANS er ansvarlig for riktigheten av innholdet publiseringstidspunktet, men frasier seg tilsvarende ansvar senere da lov og rett er i stadig forandring.